Som beleste turnusleger gjør man jo sitt beste for å følge anbefalingene for daglig aktivitet fra tidligere helseminister (vi er ganske sikre på at Jonas også er enig). Det er jo ikke alltid like lett i en travel hverdag med mye jobb. Derfor bestemte Randi og jeg oss for å slå et slag for å ta denne ukens totale aktivitet på en dag. Turen gikk derfor fra Melkøyveien til Forsøl, og tilbake igjen.
Løypa vi fulgte ser dere sånn ca i kartutsnittet over. Det var bare ikke helt plankekjøring fra Storfjellet og over Millet som det kan se ut som.
Først fulgte vi den klassiske søndagstur ruta opp til Storfjellet. Dette er "the place to be" om du skal gå en tur i Hammerfest på en søndag, har vi skjønt. I hvertfall hvis du bor på denne siden av byen. Gåstaver, syklister, barnevogner og små terriere kan du møte på din vei, nå som Skaidi-rennet har vært er ikke syklistene like gærne.
Det var bare litt vind. Såkalt laber bris. Wikipedia har følgende å si om laber bris: Vindsnøggleiken er då 5,5-7,9 m/s eller 20-29 km/t.
Videre sier Wikipedia følgende om laber bris til fjells:
Laber bris er ubehageleg i kaldt vêr og gjev merkbar motstand. Snødrevet mot ansiktet er særs sjenerande.
Heldigvis snakker vi ikke snødrev helt enda, og det var jo pluss grader og sol (dobbel lykke!) da vi gikk ut døra. (Lite notat: Nå i kveld høres det ut som Per Ulv prøver å huffe og puffe husveggene ned, mulig vindstyrken har økt på noe.)
Nok om været for nå, men Mari er veldig opptatt av vind, som innlandsjente blei hun tydeligvis ikke tilvendt nok i Trondheim. Randi lover å leke lokal vær-journalist (se, vi oppfant en yrkesgruppe!) når høststormene kommer, i god "ikke gjør dette hjemme"-stil.
Etter topp nummer to, Steinfjellet 1, var det på tide med kaffe med noko attåt:
Vi kan forøvrig opplyse om at det finnes to Steinfjelltopper. De har forskjellige navn på samisk, men heter merkelig nok (eller kanskje logisk nok fordi som kan samisk) det samme på norsk. Vi kommer tilbake til dette fenomenet med kart og samisk tolk. Kanskje. Om interessen er stor nok.
Jeg, Mari, har fosøkt å se Mummitrollet på samisk, men forstod ingen ting annet enn Hattifnatti. Regner med at det kan bedre seg etterhvert. Det kan jo bare gå oppover, mener Randi.
Oppover gikk det derimot ikke etter kaffepausen. Toppene var unnagjort og vi holdt oss nå på noen meter lavere enn topp 2.
Her ser vi ned på noens hytte. En hytte med utedo. Det er det vi veit om den. Man kan også skimte Sørøya i bakgrunnen. Vi fant ut at der er det et fjell som ligner på en stegosauros, en stegosauros som gjemmer seg. Lurer på hva den gjemmer seg for.
Randi lærte mye på denne turen. Lærdom nummer en er at Mari er elendig på å ta hoppe-bilder. Derfor ga hun opp, tror vi har sånn 30 forsøk uten å være i lufta, og fant alternative poseringsmåter. Det å stå på ett bein i laber bris er heller ikke så lett. Det ble bra trening for kjernemuskulaturen og heldigvis hadde Randi vært på nok pump og core treningstimer i Trondheim så vi slapp å besøke vakthavende på sykehuset. Hva skulle man sagt da? "Nei, jo, du skjønner det at jeg skulle ta et bilde også bare bæm! Også lå jeg nå der...." Glad vi slapp den.
Vi gjorde som fjellfolk flest. Tok en "snarvei"! På bilde under kan dere skimte stien vi skulle ha spasert på, hint: andre siden av bekken, og nederst ser man Forsølbukta.
Vi kom nå ned med alle bein i behold. Randi kommenterte at det blei fryktelig mange bilder av henne på rad, så derfor slenger vi på dette:
"Ta bilde av meg! Ta bilde av meg! Se så voksen jeg er." sier Randi jeg sa. Jeg var på en begynnede sukkerkræsj og tar derfor ikke ansvar for noe jeg kan ha sagt eller gjort fra bildes tidspunkt og ca. 30 min før og etter. Kan ha vært en smule hyper, skal vedgå så mye. De skumle endorfinene hadde tatt styring over hjernen min.
Vi fant vann! Hurra! Ikke at vi var tørste, og det var heller ikke særlig med badetemperatur. Men pent, DET var det!
Utsikt ned til Forsøl, snart framme etter ca 4 timers gange. Her visste skrittelleren til Mari at vi hadde gått ca. 10 km og over 12000skritt. Da vi var heeeelt hjemme igjen viste den også 10 km så vi stoler ikke på den mer.
Endelig nede. Vi så på måker, et fiskeri, spiste matpakke i et busskur (fasilitetene i Forsøl er ikke så mye å skryte av) og vendte nesa hjemover. Fun fact: På søndager går bybussen i Hammerfest bare kirkegårdsruta, dvs at den kun kjører de som skal til ymse kirker dit også snur den. Sånn er det i storbyen.
Veien hjem. Man skimter Hammerfest helt nederst i veien. Langs den skumle bilveien brukte vi bare 1 time og 20 minutter hjem. Woho. Gjett om vi var stolte, og bittelitt støle.
Tilbake til ting Randi lærte:
- Mari blir fort rusa på endorfiner
- Endorfin-rusa Mari kan resultere i jukebox-funksjon
- Jukeboxen har låst seg på 90-talls hits. (Dessverre ikke Nirvana)
- Hun har et bredt reportoar innen for følgende grupper: Spice Girls (med dansetrinnene), Backstreet Boys, Aqua, Diaz og E-type. Ekstra nummer er Coolio, Eagleeye Cherry, Shaggy og N'sync.
- Det verste av alt, det finnes ingen av-knapp.
(Heldigvis er Randi for snill til å dytte meg ut i veibanen foran en trailer, ellers kunne dette endt stygt. Jeg mistenker at hun likte jukeboxen, ihvertfall bittelitt.)
Total aktivitet: 5 timer 20 min + pause (ikke med regnet i tiden). Woho!
Først fulgte vi den klassiske søndagstur ruta opp til Storfjellet. Dette er "the place to be" om du skal gå en tur i Hammerfest på en søndag, har vi skjønt. I hvertfall hvis du bor på denne siden av byen. Gåstaver, syklister, barnevogner og små terriere kan du møte på din vei, nå som Skaidi-rennet har vært er ikke syklistene like gærne.
Videre sier Wikipedia følgende om laber bris til fjells:
Laber bris er ubehageleg i kaldt vêr og gjev merkbar motstand. Snødrevet mot ansiktet er særs sjenerande.
Heldigvis snakker vi ikke snødrev helt enda, og det var jo pluss grader og sol (dobbel lykke!) da vi gikk ut døra. (Lite notat: Nå i kveld høres det ut som Per Ulv prøver å huffe og puffe husveggene ned, mulig vindstyrken har økt på noe.)
Nok om været for nå, men Mari er veldig opptatt av vind, som innlandsjente blei hun tydeligvis ikke tilvendt nok i Trondheim. Randi lover å leke lokal vær-journalist (se, vi oppfant en yrkesgruppe!) når høststormene kommer, i god "ikke gjør dette hjemme"-stil.
Etter topp nummer to, Steinfjellet 1, var det på tide med kaffe med noko attåt:
Jeg, Mari, har fosøkt å se Mummitrollet på samisk, men forstod ingen ting annet enn Hattifnatti. Regner med at det kan bedre seg etterhvert. Det kan jo bare gå oppover, mener Randi.
Oppover gikk det derimot ikke etter kaffepausen. Toppene var unnagjort og vi holdt oss nå på noen meter lavere enn topp 2.
Vi kom nå ned med alle bein i behold. Randi kommenterte at det blei fryktelig mange bilder av henne på rad, så derfor slenger vi på dette:
Veien hjem. Man skimter Hammerfest helt nederst i veien. Langs den skumle bilveien brukte vi bare 1 time og 20 minutter hjem. Woho. Gjett om vi var stolte, og bittelitt støle.
Tilbake til ting Randi lærte:
- Mari blir fort rusa på endorfiner
- Endorfin-rusa Mari kan resultere i jukebox-funksjon
- Jukeboxen har låst seg på 90-talls hits. (Dessverre ikke Nirvana)
- Hun har et bredt reportoar innen for følgende grupper: Spice Girls (med dansetrinnene), Backstreet Boys, Aqua, Diaz og E-type. Ekstra nummer er Coolio, Eagleeye Cherry, Shaggy og N'sync.
- Det verste av alt, det finnes ingen av-knapp.
(Heldigvis er Randi for snill til å dytte meg ut i veibanen foran en trailer, ellers kunne dette endt stygt. Jeg mistenker at hun likte jukeboxen, ihvertfall bittelitt.)
Total aktivitet: 5 timer 20 min + pause (ikke med regnet i tiden). Woho!
Endelig en oppdatering :) Ser ut til at dere har hatt en super og god lang tur. Flotte bilder. Regner med at dere er litt støle idag/ eller blir etterhvert :) Ha en super dag. Klem
SvarSlett