Mari entrer Tyven

Siste helga i Hammerfest måtte vi jo benytte finværet til å gå på Tyven også. For Distraksjonen var det en kjent tur, vel med unntak av ekstrarunden vår, mens for meg var det jomfru-turen.

Jajaja, jeg vet jeg vet. Ekstremt treig med denne, måtte liksom ta det nest siste helga i Hammerfest siden jeg hadde et helt år av meg. Randi, du har full rett til å kalle meg "Trægost". Av flere grunner, men de øvrige kommer senere i innlegget.

Starten

Beste tursnacks! 

Som nevnt har jo Finnmark vist seg fra sin beste side i sommer. Derfor var motivasjonen på topp ut fra start. Vi lot bilen stå og vandret freidig i vei fra sykehusgettoen og over heia. Blåbærtuene bugnet og Distraksjonen måtte tilstadighet mase meg videre fordi jeg gjerne ville sette meg ned i tuene for å momse.

Utsikt over Storvannet og mot målet - Tyven i det fjerne.

Hammerfest viser seg fram.

Slik ser en ekte blåbærentusiast ut!

 Varmt og godt i været, ingen grunn til å beholde t-skjorta på. Svetten rant og kroppen jobbet.

Utsikt. 

Lite visste jeg da bildet over ble tatt at jeg ville få se mer steinete plasser her i Finnmark. Jeg blir i godt humør av å gå litt oppover for så å føle at jeg midt opp på fjellet uten særlig anstrengelse. Det er jo ikke så høyt opp her, men følelsen er der. Digger det.

Usain Bolt pose viser veien

Midten.

Midten er litt bildeløs. Vi gikk nemlig nedover i litt ulent terreng. Hverken knærne, anklene eller hodet mitt er glad i bratte nedoverheng der mennesker strengttalt ikke er tenkt å gå. Jeg hadde nok å tenke på med å holde meg på beina, kunne ikke vippe fram mobilen å knipse da. Særlig i de øyeblikkene jeg omfavnet noen få av Hammerfest utvalg av trær. 

Heldigvis knakk jeg ingenting, så motivasjonen var på topp igjen der nede i bakken hvor vi begynte på en ny oppstigning mot Tyven. Denne gangen langs veien dit, siden det var der vi kom ned. Man kan gå skaret også, men vi var nærmest veien. Distraksjonen tilga at jeg hadde truet med å dytte han utfor skrenten og vi gikk videre i fred og fordraglighet. Det var sikkert helt tilfeldig at han foreslo at vi skulle skylle hodene våre...

Slutten - vel nesten...

Målet kommer nærmere.

Etter gange i slak stigning over tid virket målet endelig overkommelig nære. På dette tidspunktet begynte undertegnede å bli litt sliten og litt tom for energi. Blodsukkeret nærmet seg bunnen, noe som kan gå utover humør og nære personer, men det var ikke aktuelt å snu. Selv om jeg fikk tilbudet.

Siste bakken opp, bratt ja.

Jeg angret litt på at jeg ikke sa ja til å snu opp siste bakken. Den var seig, og tung. Jeg burde helt klart trent mer sommeren igjennom og ikke bare jobbet. Jeg tror jeg var litt aggressiv. Kanskje til og med litt sint.

Utsikten fra toppen.

Utsikten fra toppen hjalp litt, i tillegg er det alltid gøy å skrive navnet sitt i turboka. Her var jeg liksom. Jeg klarte det!

Nedturen

Men vi måtte jo ned igjen, og jeg var jo som nevnt ganske tom. Mot all bedre viten hadde jeg ikke pakket matpakke for "det er jo bare noen timers tur", så på toppen var det egentlig slutt. I tillegg er det ganske bratt ned skaret som er raskere. Jeg ringte en venn.

Randi stilte opp og etter å halvt gråtende (sikkert utrolig underholdene for han som møtte oss på veien) ha karret en litt sliten kropp som ikke er glad i bratt nedoverbakke på løs jord ned, og litt bort. Satt jeg i baksetet på bilen til Randi og slikket såret stolthet. 

Men jeg fikk i det minste tatt Tyven før jeg forlot Hammerfest....